Reservasjonsretten; Situasjoner hvor det kan bli et onde. Skal legen ta hensyn til det ufødte barnet, eller morens situasjon? Eller begge deler? Hva når reservasjonsretten ikke ivaretar noen av partenes beste?

(Jeg har valgt å moderere mitt blogginnlegg, da den opprinnelige versjonen ble for nært, for tungt, for personlig, og for å unngå å belaste noen berørt av dette)...

Jeg vil sette abort i et annet perspektiv enn de som evt. bruker det som "prevensjonsmiddel" (hvilket dessverre også skjer, sikkert litt for ofte), og skrive om den andre siden, hvor abort faktisk er den eneste løsningen i en vanskelig situasjon. Iallefall når det å bære frem barnet og evt sette det bort for adopsjon virker umulig pga situasjonen.

Eksempel på en umulig situasjon kan være der morens partner er voldelig, eller truer med vold og overgrep mot mor og barn, og mor da velger å ikke bære frem barnet på grunn av frykt for dets sikkerhet og trygghet. Andre særdeles vanskelige situasjoner kan være graviditet som resultat av voldtekt, hvor mor ikke orker å bære frem barnet pga måten det ble unnfanget på.

Jeg synes ikke helsepersonell skal kunne ha rett til å ha reservasjonsrett på dette. For innimellom alle sakene hvor legen mener at barnet godt kunne bli båret frem, så oppstår det i enkelte tilfeller disse vanskelige sakene. Og da mener jeg det er viktigere å verne det fødte livet, fremfor det motsatte...

Så basert på egne opplevelser, og for å fortsatt sørge for at kvinnen har rett til å bestemme over egen kropp, så støtter jeg ikke reservasjonsretten. Selv om jeg selvfølgelig ser at abort-bildet er mangefasettert, og at flere kvinner og unge jenter bruker retten til abort på en tildels kynisk og ukritisk måte. Det er prisen samfunnet må betale for å sørge for et system som verner og støtter opp om de tilfellene hvor abort er siste utvei, og da skal man ikke legge sten til byrden ved at det blir mye om og men for å få utført dette...

Den viktigste reisen...

For tiden assisterer jeg på et kurs som skal hjelpe deltakerne på en reise inn i seg selv.
I løpet av flere uker får de gjennom co-aktiv coaching, fysiske samlinger og gjennom egenarbeid på en webplattform, verktøy som gjør at de kan oppdage mer av hvem de er, hvordan de reagerer i ulike situasjoner, hvilken påvirkningskraft de har på andre mennesker og seg selv.

Hvordan snu tankegangen man har til en positiv en, som gir muligheter istedenfor begrensninger.
Presse seg selv ut av komfortsonen, skape handling, som igjen skaper endring i den retning man ønsker. Finne ut hva retningen er, og hvordan man skal nå de målene man setter seg.

Bli klar over følelsene sine i gitte situasjoner, og kunne sette ord på dem. Jeg tror at vi ofte er i situasjoner hvor svaret hvis noen hadde spurt; "Hva føler du nå?" ville blitt: "Øøøh..."
Men tenk hvor nyttig det er å være godt kjent med sitt eget følelsesliv, og hvor mange misforståelser man kan unngå ved å være tydelig, kunne sette ord på hva man føler og tenker. En nyttig lærdom for både barn, unge, voksne, foreldre, de i førtiårs,- og midtlivskrisa, osv.

Denne reisen kan man ta på egenhånd, gjennom å lese bøker osv. Tips til en bok jeg selv har lyst til å lese om emnet finner du her. Andre interessante bøker er "Selvfølelse nå", "Mer selvfølelse" av Mia Törnblom.

Det å utforske seg selv i relasjon til andre mennesker, og utforske og bli bedre kjent med "jeg"'et, er en fantastisk spennende reise. Den vil åpne opp mye muligheter for de som tar den. Og det finnes som kjent "mange veier til Rom". Detter programmet er en av dem.

Idag, på dag tre av kurset hendte det magiske ting med flere av deltakerne.
For en glede å kunne overvære det, være en del av det, og at jeg selv kan ta til meg lærdom og indirekte delta i kurset, bare ved å være tilstede.

Jeg gleder meg til morgendagen og de neste ukene, og takker for denne muligheten jeg har fått.

Jeg tenker at alle som ville det, burde ha fått muligheten til å delta på et slikt kurs.
Man burde ha hatt lignende opplegg for barn og ungdom på skolen.

Mange av oss mener å kjenne oss selv, men om noen ber deg om å sette ord på drømmene dine, hvilken retning og ønsker du har i livet; Kommer du på det som perler på en snor, eller må du tenke deg om et par ganger først? Eller kanskje du kun har tenkt på det, men ikke sagt det høyt, eller skrevet det ned.

Jeg elsker å reise, å bevege meg fysisk fra ett sted til et annet gir meg stor tilfredstillelse og glede. Men her og nå føler jeg at jeg er med på den viktigste reisen et menneske kan ta: Reisen inn i de unike ressursene i seg selv... Og godene og fruktene av en slik reise er uvurderlige!

Kurset heter FROG, og klikk her for informasjon fra kursholder AKSIS' hjemmeside. Det er per idag ikke åpent for alle. Men lignende kurs finnes der ute, og jeg ønsker at du legger igjen en kommentar om du vet om ikke-religiøse selvutviklingskurs som alle kan delta på.

Det er faktisk helt iorden å...

Etter 4 knallharde år, med skilsmisse, konkurs, utbrenthet og påfølgende perioder med følelsen av å ikke strekke til, ikke være god nok i meg selv, kjenner jeg endelig at trenden er snudd. Jeg har satset 110% på MEG dette siste året, og det har gitt, og gir, gledelig gode resultater.
Med på veien har jeg hatt uvurderlig hjelp av blant annet en meget dyktig fastlege, coach, kognitive øvelser, veileder og fysioterapeut. Dette, sammen med mye egeninnsats, og gode samtaler med fantastiske venner har gjort at jeg idag har det bedre i kropp og sinn enn noengang, og bedre skal det enda bli!

Ulike mennesker, hendelser, ord og vendinger inspirerer meg stadig. En veggtavle som har gitt meg gode påminnelser som utbrent "snill pike" fant jeg på veggen hos min fysioterapeut. Og denne er så bra at jeg gjerne vil dele den med deg som leser denne bloggen. Kanskje kan den også være en nyttig påminnelse for andre enn meg?

En helt i orden veggtavle:

Det er helt i orden å ikke være superkvinne/ supermann

Det er helt i orden å ikke være perfekt

Det er helt i orden å ville noe for deg selv

Det er helt iorden å si nei til mannen/ kona/ partneren din, barna, foreldre, venner og andre

Det er helt i orden å si nei uten å få skyldfølelse

Det er helt i orden å ta vare på deg selv

Det er helt i orden å gjøre ting for deg selv, og nyte deg selv

Det er helt i orden å be om hjelp, betale for hjelp, eller simpelthen la være å gjøre ting

Det er helt i orden å ikke forklare

Det er helt i orden å tillate deg selv å være deg

Det er helt i orden å gi deg selv tillatelse til å gjøre akkurat det du ha lyst til

Ensomhet...

en

ensom

ensomhet

to

tosom

tosomhet

ensom tosomhet

tosom ensomhet

lag skilles

som olje og vann

ensom på ekte

ensom én

bedre enn ensom og to

ekte ensom

men se;

ensom + ensom + ensom + ensom

blir flere

i samme båt

én ror

én øser

én fisker

én ler

ensom, ensom, ensom

ikke mer

ensom finner hverandre

ensomhet oppløses

fellesskap blir til...

Tanker om det uforståelige...

Tanker om det uforståelige...

Vi er inne i den 6. uken i rettssaken for hendelsene den 22. juli, 4 uker igjen av foreløpige planlagte tida for rettssaken. Jeg sier "vi", for jeg tror at de fleste, som meg, føler meg sterkt berørt av det som hendte denne dagen.

Jeg har fulgt litt med, men kjenner at jeg ikke klarer å følge FOR mye med, fordi jeg blir bare så usigelig trist; trist over at noen kunne finne på å gjøre noe så grusomt mot andre mennesker, trist over det disse menneskene som ble råka av gjerningene har gjennomlevd (og fortsatt gjennomlever), trist... Klarer ikke å la være å felle tårer, selv om jeg er på jobb eller i en annen setting, så må ofte stenge av. Kun lese når tårene kan få fritt tilløp, velge tid og sted. Som nå, klokken 22 på kvelden, når gullet sover og det er ro og fred i huset. Har vurdert å lese nettavisene med "uten 22.juli saken" knappen" aktivert...

Jeg hadde et ørlite håp om at man gjennom rettssaken kunne få en slags forståelse av hvorfor et menneske kunne finne på å i det hele tatt begå slike grusomheter mot noen andre. Forstå hvorfor ingen mekanisme om medmenneskelighet og medfølelse kicket inn hos ham på et eller annet tidspunkt underveis, eller i etterkant. Han hadde helsikes god tid til at noe skulle "kicke" inn og få ham til å stoppe helt opp med det han gjorde... Det er helt umulig å forstå synes jeg, helt ufattelig... Når han viser "følelser" i rettssalen tenker jeg bare at han enten synes ulidelig synd på seg selv, og er lei seg for at han ikke lyktes i sitt oppdrag, kanskje fordi Norges folk heller har vendt "det andre kinnet til", og ikke blitt med på hans "spill/ groteske tankeverden".

Jeg forstår kanskje bare et ørlite noe: At at han ikke kan føle noen ting for noe som omhandler noen andre enn ham selv. Og så er spørsmålet; er han en "normal" fyr på ville veier, eller splitter pine "gal"? Eller noe midt imellom? Hendelsene på Utøya minner om et monster fra de grusomste skrekkfilmer...

Artikkelen i Aftenposten den 29. mai 2012, "Slik er det å dø, tenkte jeg", er sterk lesning. Lesning om hvilke mekanismer og livsmot som kan komme frem hos mennesker i ytterste fare, smerte, forvirring og fortvilelse. Sterkt. Jeg beundrer de som klarer å komme ut av en opplevelse som dette uten å falle helt sammen... Hvordan hadde en selv reagert i en slik situasjon? Jeg kan ikke engang forestille meg det...
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/22juli/Slik-er-det-a-do_-tenkte-jeg-Sa-vaknet-jeg-6837452.html#.T8U3-7A9WLI

- Og gjerningsmannen, som ved flere anledninger lokker folk frem til seg og sier at han er politi og at de nå er trygge... - før han så skyter de. Jeg klarer ikke å forstå... KAN IKKE FORSTÅ AT DET I DET HELE TATT ER MULIG!

Og flere slike mennesker finnes det rundt omkring i verden, som med sitt hat og mangel på respekt for medmenneskers ulike meninger, men med hellig tro på sin egen overbevisnings "allmenngyldige sannhet" dreper menn, kvinner og selv barn, det pureste vi har... Hver dag... I Syria, (og nylig en mulig "vettløs Copycat-tulling" i Finland), listen er (altfor) lang, og omfatter hele kloden......

Imens klager vi på at det snør i slutten av mai, på de overflødige fem kiloene, på eiendomsskatten, på bompenger...  
- Føler meg dratt tilbake til hverdagen, hvor enkelte ting som vektes som "viktig" blir groteskt banalt veiet opp mot spørsmålet om liv eller død.   ...Men en hverdag hvor vi for det meste er trygge... Heldigvis...
- og nettopp kanskje derfor tar stilling til slike ting som viktige...

Kontrastene er store. Ting kan settes i flere perspektiver. Hva er viktigst? Hva er mindre viktig å bruke tida på, hva kan man fase ut som relativt uviktig... 

En digresjon;

Jeg ville eksempelvis vært mer enn villig til å betale bompenger for å hurtigere finansiere og få på plass en vei som avlaster veien gjennom Alta hvor flere myke trafikanter ferdes hvis det umiddelbart ville kunne redusere antall ulykker... Kanskje har jeg ikke alle fakta på bordet, kanskje blir det ikke tryggere for alle myke trafikanter overalt i Alta hvis og når veien blir bygd, med eller uten bompengefinansiering. Men jeg stiller allikevel spørsmålet... Hva er viktigst? Og hva er vi evt. villig til å ofre for å ta vare på det viktige?

Livet er.                                                                 Og livet er NÅ... 

"Og det eneste vi med sikkerhet vet er at vi ikke vet noen ting"
- oggudskjelovfordet?...

    

Et hjertesukk om mye og mangt dette, på bakgrunn av artikkelen jeg leste idag. Mye følelser som er godt å sette ord på. Skrevet uten noen andre tanker og hensikter enn å "få det ut". Legg gjerne igjen en kommentar om du har lyst. 

Lucky Linda får det sagt!

"Lucky Linda" fra Kjøllefjord's blogginnlegg "Det går bra" treffer meg brutalt, rett i hjertet, og ryggmargen.
Hvorfor?
Jeg kan så altfor godt identifisere meg med henne, som gründer med en drøm som brast i konkurs, det å være alenemor og ha dårlig råd.
Men: hennes usminkede ærlighet, og ståsted idag inspirerer og imponerer.

Jeg håper jeg er der hun er om noen år og aller helst før, og føler meg egentlig allerede på god vei dit... Jeg har tatt sjanser og satset på ny; på kjærligheten, på å lære av mine snublerier og "rett på trynet"-fall, på å være jevnt over happy, og begynt å trene. Og det blir bare bedre og bedre 
-> Og lykkes med det skal jeg, det har jeg bestemt meg for!

Les Lucky Lindas blogg her: http://www.lindapersen.no/

Kanskje, kanskje, skal jeg tore å gjøre det samme som henne; Dele mine opplevelser og erfaringer fra de siste 5 år. Kanskje kan mine tanker og erfaringer, slik som Lindas, brukes av andre som en pekepinn på hva som er bra å gjøre, og hva man ikke bør gjøre, og hvilke fallgruver som finnes når man starter og driver en bedrift? Kanskje til og med om når man starter og driver selve LIVET?

I mellomtiden skal jeg hente inspirasjon fra min skjønne datter, mine venner, og familie, fra Linda fra Kjøllefjord, fra den fantastiske anti-vold reaksjonen i det norske folk etter terror-tragedien, fra alle hold hvor positivitet, kreativitet og sunn realisme rår.
Og fortsette å så frø av godhet, håp og optimisme i mitt eget liv og gjøre alt jeg kan for å lykkes som gartner...

Still Life - Hus innrammet av is.../ House and Ice!

Still Life by Day & Night
Kunstinstallasjon på Kvaløya, ca 25 km fra Hammerfest

Hadde hørt om dette kunstprosjektet Still Life, hvor de skulle bygge inn et hus i is... (En installasjon av Kjell-Erik Ruud og Peder Istad (herlig etternavn da gitt) (KORO, Kunst i Offentlig Rom)

Selvportrett...

Kjørte forbi, måtte stoppe og ble bare så inspirert!

Utrolig at snø, is, og et fraflytta typisk etterkrigshus kan skape så spennende kunst og ikke minst motiver

Håper bildene faller i smak:

Les mere om kunstprosjektet her: http://www.koro.no/no/prosjekter/prosjekter_i_arbeid/web/uterom/still_life/

  

Bildene kan ikke gjengis uten tillatelse fra fotografen (Camilla Nielsen - Copyright)