Jeg - en primitiv drapsmaskin?

En søndagskveld for ikke lenge siden, på en humpete riksveg skjer det: En orrhøne forviller seg ut på veien foran meg, og hun er av det standhaftige slaget, og viker ikke unna...
Det går som det går og-
Jeg kjører dessverre på henne og ser i bakspeilet at hun flakser ut i veikanten.
Nå er det ikke første gang jeg er uheldig å kjøre på et dyr, både mus, lemen og en mår har endt sine liv under mine "fire hjul". Men de har da dødd momentant, det har ikke vært tvil, og jeg har kjørt videre...

Denne gangen var det tvil, og jeg snudde og kjørte tilbake...

Orrhøna lå i veikanten, og ved første øyekast så hun død ut og jeg pusta lettet ut.
Men ved nærmere øyesyn ser jeg at hun har brukket nakken, men fortsatt puster. Jeg ser ingen annen utvei enn å avlive henne...

Nå har jeg avlivet levende liv før, men det har vært fisk, og de er jo kalde... som fisk.

Men å måtte avlive dette varme vakre vesenet var kraftig kost. En skikkelig stor sten gjorde slutt på hønas lidelser...

Jeg måtte dra inn frisk luft vel og lenge utenfor bilen etterpå. Fikk trøst av min datter som sa at; "dette går bra mamma, kan jeg få se den døde fuglen nå?"

Med det spørsmålet fikk hun meg "tilbake" og vi gikk sammen for å se på den døde fuglen... Hun tok det kjempefint, og med et barns naturlige nyssgjerrighet...

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å ta livet av et dyr, er ikke den første som melder meg på jegerkurs for å si det sånn.

Men jeg gjorde det. Og ser i ettertid at jg aldri ville latt dyret ligge å lide til det tok slutt av seg selv...

Men håper ikke jeg opplever dette flere ganger, og tenker med gru på om det hadde vært et større dyr...

Var det hulekvinnen som kom frem i meg, det primitive dyret? Hun er visst inni meg et sted...