Samtale i natten...

Scenarioet er midt på natten og min datter på 6 må på do. Jeg blir som vanlig med henne og hånd i hånd krabber vi ut av senga, forbi vårt lille led lys på veggen som automatisk kommer på når man går forbi det, en perfekt innretning for slike nattærender som dette. Vi tasser gjennom stua og inn på toalettet og etter nødvendig ærend er gjennomført tasser vi tilbake igjen.

Det er når vi har lagt oss igjen for å sove noen timer til at denne gyldne perlen av en samtale i natten skjer.


Min datter sier: Mamma, det er mange mammaer i vår familie; Jeg har deg som min mamma,  og stemamma T (min eksmanns første ekskone) og stemamma B (hans kjæreste), og mine søsken har T som sin mamma og deg som stemamma og B som stemamma.


Ja, da har du 3 mammaer da, så heldig du er, sier jeg trøtt, men oppriktig.


Ja, men da har vi for lite pappaer, sier min datter.


Vi har min pappa, og stemamma T har stepappa A, og stemamma B har pappa, men vi mangler en.
Ja, sier jeg, kanskje det blir en pappa fra meg også en gang? Men det må være en som du også liker veeeeeldig godt....

Ja, sier hun ivrig, og så må han ikke drikke seg full...., for det er ikke noe bra.... Sier hun...

Mor, (det er altså jeg), tenker som sådan at ja, bestillinga er klar: Stepappan må være særdeles likandes og ganske edruelig av seg.... (edruelighet ikke noe problem, for slik tenker mammen også, noen festarfyr vil vi ikke ha ;-)


Men det stopper ikke med det;
"og så har jeg for lite søstre", for jeg har bare en, fortsetter hun (hun har to brødre). Refleksjonene og det nattlige resonnementet fortsetter... (mor tenker i sitt stille sinn at seksåringen må gjerne prate, men håper at nå ikke blir så våken at hun (datteren) ikke klarer å sovne igjen etterpå....)


Kanskje bamsene mine kan være mine søstre? - Nei, men de er jo ikke levende.... Eller jo: (og nå er mor spent:) : Æ har jo Pluto (Pluto er... Pluto, verdens mest berømte hannhund, og kan både gå og bjeffe, på batterier vel og merke...)


Mammaen holder godt rundt dette lille reflekterende unikumet av et menneske, og sier at vi kanskje må sove litt til før vi skal våkne. Seksåringen slår seg til ro med det og sovner ganske snart.

Selv får ikke mor sove, mammahjertet er så stolt, rørt og forundret over disse refleksjonene at hun velger å skrive dem ned der og da. Kanskj endog legge det inn i bloggen???
Hmmmm..... Fantastisk.....


Sånn kan en perle av en samtale i natten fortone seg...


Mor håper på mange flere nattlige refleksjoner......

Jeg - en primitiv drapsmaskin?

En søndagskveld for ikke lenge siden, på en humpete riksveg skjer det: En orrhøne forviller seg ut på veien foran meg, og hun er av det standhaftige slaget, og viker ikke unna...
Det går som det går og-
Jeg kjører dessverre på henne og ser i bakspeilet at hun flakser ut i veikanten.
Nå er det ikke første gang jeg er uheldig å kjøre på et dyr, både mus, lemen og en mår har endt sine liv under mine "fire hjul". Men de har da dødd momentant, det har ikke vært tvil, og jeg har kjørt videre...

Denne gangen var det tvil, og jeg snudde og kjørte tilbake...

Orrhøna lå i veikanten, og ved første øyekast så hun død ut og jeg pusta lettet ut.
Men ved nærmere øyesyn ser jeg at hun har brukket nakken, men fortsatt puster. Jeg ser ingen annen utvei enn å avlive henne...

Nå har jeg avlivet levende liv før, men det har vært fisk, og de er jo kalde... som fisk.

Men å måtte avlive dette varme vakre vesenet var kraftig kost. En skikkelig stor sten gjorde slutt på hønas lidelser...

Jeg måtte dra inn frisk luft vel og lenge utenfor bilen etterpå. Fikk trøst av min datter som sa at; "dette går bra mamma, kan jeg få se den døde fuglen nå?"

Med det spørsmålet fikk hun meg "tilbake" og vi gikk sammen for å se på den døde fuglen... Hun tok det kjempefint, og med et barns naturlige nyssgjerrighet...

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å ta livet av et dyr, er ikke den første som melder meg på jegerkurs for å si det sånn.

Men jeg gjorde det. Og ser i ettertid at jg aldri ville latt dyret ligge å lide til det tok slutt av seg selv...

Men håper ikke jeg opplever dette flere ganger, og tenker med gru på om det hadde vært et større dyr...

Var det hulekvinnen som kom frem i meg, det primitive dyret? Hun er visst inni meg et sted...

Det fantastiske Morskapet

Morskap:

 

i korte trekk, slik jeg ser det:

F A N T A S T I S K !

Fantastisk gledelig

Fantastisk krevende

Fantastisk ansvarsfullt

Fantastisk opplevelse

Fantastisk frustrerende

Fantastisk kjærlighet

Fantastisk grisete (bleieskift og alskens...)

Fantastisk smertefullt (fødsel)

Fantastisk skremmende

Fantastisk langvarig (varer hele livet ut uansett hvor voksen ungen(e) blir)

Fantastisk gave (ikke en selvfølgelighet, for de av oss som er heldige å kunne få barn er det faktisk en gave)

Fantastisk vidunderlig

Kort sagt: FANTASTISK!

Om du har flere forslag til beskrivende ord, så legg de gjerne inn i kommentaren ;-)

Love lost and found and lost and so on...

Om ymse amfibier og nettdating!

Det tok et tosifret antall kjærester, dater og en-natts-stander til før jeg turde å begi meg inn i det berømmelige skapet. Ekte-skapet. Hadde stor tro på at NÅ var jeg ferdig med å kline med utallige padder, frosker og alskens amfibier. Men dengang ei... Ekteskapet tok slutt og den største sorgen var at illusjonen om ekteskapet som institusjon slo sprekker.

Og jeg; oppfostret på Jane Austen og Emily Brontè's romaner om den uskyldige kjærligheten, drømmene om prinsen på den hvite hesten, kjærlighet ved første blikk etc. Hva skulle jeg gjøre nå? Skulle romantikeren i meg dø en langsom og pinefull død, erstattet av en mer kynisk, løsaktig og utnyttende meg? Spørsmålet var høyst åpent...

En god venninne beskrev det på en god måte da hun som svar til mitt hjertesukk om frosker og prinser sa: "Camilla, du blir aldri ferdig med å kysse frosker"...  Jeg: ??    Hun: - Det er bare frosker der ute. Utfordringen er å finne en frosk du kan leve med...  (for menn som leser bloggen, ikke mist selvtilliten, det finnes mange himla kjekke  "froskeprinser" der ute også.... og sikkert paddedamer også for de som liker det, eller en liten, snerten firfislesnelle? ;-) )  Men forvent ikke at de forandrer seg når du kysser de, for det gjør de ikke :-)

Ok, så var jeg singel da. En singel og happy, overarbeidet alenemor til en vakker prinsesse med aaaaltfor mange jern i ilden, men det er en annen historie... Singel og happy, enn så lenge... MEN: Etter 1 1/2 år uten "make" var det ikke så gøy lengre. Men hvor var "frosken"? Hvor i huleste kunne jeg finne ham? Og skulle jeg lete?

Mange møter sin partner på arbeidet, der fikk jeg litt problemer, vi er bare 4, hvorav 3 damer og mann. Uansett hvor søte og snille mine medarbeidere var, slo jeg meget raskt fra meg å treffe noen der.

På fritiden: Danser magedans, sammen med mange andre....(selvfølgelig: ....damer). Nope, ikke der heller.

Ute på byen: Njei, mange uaktuelle altfor fulle typer som særdeles usjarmerende legger an på en (PS! Vi bor i Finnmark, hvor folk kan være ganske direkte...)  Hmmm...

I vennegjengen, noen single der? Tja, funka best som kamerater...

Da var spørsmålet: Hva gjør man for å lykkes? Melde seg inn i en organisasjon? Skulle jeg da prøve; Jeger og fiskeforeningen, scoooterforeningen, MC klubben, Spenst, sjakk-, eller frimerkeklubben? Mitt single hjerte banka ikke altfor hardt for noen av disse organisasjonene der for å være ærlig, så lot det være.

Det var da ei venninne foreslo nettdating. Jeg hadde prøvd å melde meg inn på en datingside før, men fikk kalde føtter og "spurta" ut før jeg hadde rukket å trykke på "lagre" knappen. Ok, jeg prøvde igjen, og registrerte meg på en nettside hvor man på bakgrunn av en haug med spørsmål kunne "matches" mot potensielle "froskemenn". Med matching måtte det jo være litt "tryggere"? Iallefall kunne man på forhånd da få indikasjon om frosken var til å leve med eller ikke?

Firfisledama og ymse tiltrekkende amfibier:

Nettdatinga var veldig spennende, kom fort i snakk med en veeeldig hyggelig frosk utenbys fra, og vi fikk kjempekontakt. Andre tok også kontakt, og hadde flyktig korrespondanse med dem.

Midt opp i det hele møtte jeg og falt pladask for en frosk jeg møtte "på ordentlig", ikke via nettet, og i 4 uker, eller 3 uker (den siste uka skjønte jeg tegninga, selv om jeg egentlig ikke skjønte noenting) var jeg en veldig lykkelig, formfull firfisledame som trodde at hun hadde funnet en ny frosk hun kunne leve med. Men dengang ei, han viste seg å være en veldig hyggelig og trivelig padde, men av den ymse sorten som firfisledama ikke kunne ha levd med after all.

Men hadde ikke glemt den kjekke, hyggelige nettfrosken, så møtte han over en Mojito, og det var veldig trivelig. Men nok engang fant firfisledama ut at han var best som kompis, og igjen er hun en singel amfibiedame.

Ikke nok med at jeg er singel, men nå har jeg i tillegg deaktivert alle profiler på nettdatingsidene jeg har vært registrert! Betyr dette at alt håp er ute? Skal jeg bli en firfislerøy på mine gamle dager, ensom og alene, sittende på et liljeblad i den store froskedammen mens jeg dypper tærne i vannet i håp om at en frosk skal bite på? Gnafse, gnafse....

Nei, tror nok heller at om, hvis, og når jeg finner den eventuelle frosken, så blir det på "gamlemåten", face to face, ganske tilfeldig...

So here I am: Love lost and found, and lost and so on....
Men slett ikke uten håp! Og med masse selvironi...

Husk singleton damer: Det finnes en frosk der ute som også ønsker å finne noen spesielle, som deg (og meg)?

Og er du allerede etablert og lykkelig: Nyt det, nyt ham, og kos dere så mye og ofte dere kan!