Reservasjonsretten; Situasjoner hvor det kan bli et onde. Skal legen ta hensyn til det ufødte barnet, eller morens situasjon? Eller begge deler? Hva når reservasjonsretten ikke ivaretar noen av partenes beste?

(Jeg har valgt å moderere mitt blogginnlegg, da den opprinnelige versjonen ble for nært, for tungt, for personlig, og for å unngå å belaste noen berørt av dette)...

Jeg vil sette abort i et annet perspektiv enn de som evt. bruker det som "prevensjonsmiddel" (hvilket dessverre også skjer, sikkert litt for ofte), og skrive om den andre siden, hvor abort faktisk er den eneste løsningen i en vanskelig situasjon. Iallefall når det å bære frem barnet og evt sette det bort for adopsjon virker umulig pga situasjonen.

Eksempel på en umulig situasjon kan være der morens partner er voldelig, eller truer med vold og overgrep mot mor og barn, og mor da velger å ikke bære frem barnet på grunn av frykt for dets sikkerhet og trygghet. Andre særdeles vanskelige situasjoner kan være graviditet som resultat av voldtekt, hvor mor ikke orker å bære frem barnet pga måten det ble unnfanget på.

Jeg synes ikke helsepersonell skal kunne ha rett til å ha reservasjonsrett på dette. For innimellom alle sakene hvor legen mener at barnet godt kunne bli båret frem, så oppstår det i enkelte tilfeller disse vanskelige sakene. Og da mener jeg det er viktigere å verne det fødte livet, fremfor det motsatte...

Så basert på egne opplevelser, og for å fortsatt sørge for at kvinnen har rett til å bestemme over egen kropp, så støtter jeg ikke reservasjonsretten. Selv om jeg selvfølgelig ser at abort-bildet er mangefasettert, og at flere kvinner og unge jenter bruker retten til abort på en tildels kynisk og ukritisk måte. Det er prisen samfunnet må betale for å sørge for et system som verner og støtter opp om de tilfellene hvor abort er siste utvei, og da skal man ikke legge sten til byrden ved at det blir mye om og men for å få utført dette...