Samtale i natten...

Scenarioet er midt på natten og mitt barn på 6 må på do. Jeg blir som vanlig med, og hånd i hånd krabber vi ut av senga, forbi vårt lille led lys på veggen som automatisk kommer på når man går forbi det, en perfekt innretning for slike nattærender som dette. Vi tasser gjennom stua og inn på toalettet og etter nødvendig ærend er gjennomført tasser vi tilbake igjen.

Det er når vi har lagt oss igjen for å sove noen timer til at denne gyldne perlen av en samtale i natten skjer.


Poden sier: Mamma, det er mange mammaer i vår familie; Jeg har deg som min mamma,  og stemamma T (min eksmanns første ekskone) og stemamma B (hans kjæreste), og mine søsken har T som sin mamma og deg som stemamma og B som stemamma.


Ja, da har du 3 mammaer da, så heldig du er, sier jeg trøtt, men oppriktig.


Ja, men da har vi for lite pappaer, sier ungen min.


Vi har min pappa, og stemamma T har stepappa A, og stemamma B har pappa, men vi mangler en.
Ja, sier jeg, kanskje det blir en pappa fra meg også en gang? Men det må være en som du også liker veeeeeldig godt....

Ja, sier ungen ivrig, og så må han ikke drikke seg full...., for det er ikke noe bra.... 

Mor, (det er altså jeg), tenker som sådan at ja, bestillinga er klar: Stepappan må være særdeles likandes og ganske edruelig av seg.... (edruelighet ikke noe problem, for slik tenker mammen også, noen festarfyr vil vi ikke ha ;-)


Men det stopper ikke med det;
"og så har jeg for lite søstre", for jeg har bare en, fortsetter banet mitt (har to brødre). Refleksjonene og det nattlige resonnementet fortsetter... (mor tenker i sitt stille sinn at seksåringen må gjerne prate, men håper at nå ikke blir så våken at ungen ikke klarer å sovne igjen etterpå....)


Kanskje bamsene mine kan være mine søstre? - Nei, men de er jo ikke levende.... Eller jo: (og nå er mor spent:) : Æ har jo Pluto (Pluto er... Pluto, verdens mest berømte hannhund, og kan både gå og bjeffe, på batterier vel og merke...)


Mammaen holder godt rundt dette lille reflekterende unikumet av et menneske, og sier at vi kanskje må sove litt til før vi skal våkne. Seksåringen slår seg til ro med det og sovner ganske snart.

Selv får ikke mor sove, mammahjertet er så stolt, rørt og forundret over disse refleksjonene at hun velger å skrive dem ned der og da. Kanskje endog legge det inn i bloggen???
Hmmmm..... Fantastisk.....


Sånn kan en perle av en samtale i natten fortone seg...


Mor håper på mange flere nattlige refleksjoner......