Tanker om det uforståelige...

Tanker om det uforståelige...

Vi er inne i den 6. uken i rettssaken for hendelsene den 22. juli, 4 uker igjen av foreløpige planlagte tida for rettssaken. Jeg sier "vi", for jeg tror at de fleste, som meg, føler meg sterkt berørt av det som hendte denne dagen.

Jeg har fulgt litt med, men kjenner at jeg ikke klarer å følge FOR mye med, fordi jeg blir bare så usigelig trist; trist over at noen kunne finne på å gjøre noe så grusomt mot andre mennesker, trist over det disse menneskene som ble råka av gjerningene har gjennomlevd (og fortsatt gjennomlever), trist... Klarer ikke å la være å felle tårer, selv om jeg er på jobb eller i en annen setting, så må ofte stenge av. Kun lese når tårene kan få fritt tilløp, velge tid og sted. Som nå, klokken 22 på kvelden, når gullet sover og det er ro og fred i huset. Har vurdert å lese nettavisene med "uten 22.juli saken" knappen" aktivert...

Jeg hadde et ørlite håp om at man gjennom rettssaken kunne få en slags forståelse av hvorfor et menneske kunne finne på å i det hele tatt begå slike grusomheter mot noen andre. Forstå hvorfor ingen mekanisme om medmenneskelighet og medfølelse kicket inn hos ham på et eller annet tidspunkt underveis, eller i etterkant. Han hadde helsikes god tid til at noe skulle "kicke" inn og få ham til å stoppe helt opp med det han gjorde... Det er helt umulig å forstå synes jeg, helt ufattelig... Når han viser "følelser" i rettssalen tenker jeg bare at han enten synes ulidelig synd på seg selv, og er lei seg for at han ikke lyktes i sitt oppdrag, kanskje fordi Norges folk heller har vendt "det andre kinnet til", og ikke blitt med på hans "spill/ groteske tankeverden".

Jeg forstår kanskje bare et ørlite noe: At at han ikke kan føle noen ting for noe som omhandler noen andre enn ham selv. Og så er spørsmålet; er han en "normal" fyr på ville veier, eller splitter pine "gal"? Eller noe midt imellom? Hendelsene på Utøya minner om et monster fra de grusomste skrekkfilmer...

Artikkelen i Aftenposten den 29. mai 2012, "Slik er det å dø, tenkte jeg", er sterk lesning. Lesning om hvilke mekanismer og livsmot som kan komme frem hos mennesker i ytterste fare, smerte, forvirring og fortvilelse. Sterkt. Jeg beundrer de som klarer å komme ut av en opplevelse som dette uten å falle helt sammen... Hvordan hadde en selv reagert i en slik situasjon? Jeg kan ikke engang forestille meg det...
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/22juli/Slik-er-det-a-do_-tenkte-jeg-Sa-vaknet-jeg-6837452.html#.T8U3-7A9WLI

- Og gjerningsmannen, som ved flere anledninger lokker folk frem til seg og sier at han er politi og at de nå er trygge... - før han så skyter de. Jeg klarer ikke å forstå... KAN IKKE FORSTÅ AT DET I DET HELE TATT ER MULIG!

Og flere slike mennesker finnes det rundt omkring i verden, som med sitt hat og mangel på respekt for medmenneskers ulike meninger, men med hellig tro på sin egen overbevisnings "allmenngyldige sannhet" dreper menn, kvinner og selv barn, det pureste vi har... Hver dag... I Syria, (og nylig en mulig "vettløs Copycat-tulling" i Finland), listen er (altfor) lang, og omfatter hele kloden......

Imens klager vi på at det snør i slutten av mai, på de overflødige fem kiloene, på eiendomsskatten, på bompenger...  
- Føler meg dratt tilbake til hverdagen, hvor enkelte ting som vektes som "viktig" blir groteskt banalt veiet opp mot spørsmålet om liv eller død.   ...Men en hverdag hvor vi for det meste er trygge... Heldigvis...
- og nettopp kanskje derfor tar stilling til slike ting som viktige...

Kontrastene er store. Ting kan settes i flere perspektiver. Hva er viktigst? Hva er mindre viktig å bruke tida på, hva kan man fase ut som relativt uviktig... 

En digresjon;

Jeg ville eksempelvis vært mer enn villig til å betale bompenger for å hurtigere finansiere og få på plass en vei som avlaster veien gjennom Alta hvor flere myke trafikanter ferdes hvis det umiddelbart ville kunne redusere antall ulykker... Kanskje har jeg ikke alle fakta på bordet, kanskje blir det ikke tryggere for alle myke trafikanter overalt i Alta hvis og når veien blir bygd, med eller uten bompengefinansiering. Men jeg stiller allikevel spørsmålet... Hva er viktigst? Og hva er vi evt. villig til å ofre for å ta vare på det viktige?

Livet er.                                                                 Og livet er NÅ... 

"Og det eneste vi med sikkerhet vet er at vi ikke vet noen ting"
- oggudskjelovfordet?...

    

Et hjertesukk om mye og mangt dette, på bakgrunn av artikkelen jeg leste idag. Mye følelser som er godt å sette ord på. Skrevet uten noen andre tanker og hensikter enn å "få det ut". Legg gjerne igjen en kommentar om du har lyst.