Ensomhet...

en

ensom

ensomhet

to

tosom

tosomhet

ensom tosomhet

tosom ensomhet

lag skilles

som olje og vann

ensom på ekte

ensom én

bedre enn ensom og to

ekte ensom

men se;

ensom + ensom + ensom + ensom

blir flere

i samme båt

én ror

én øser

én fisker

én ler

ensom, ensom, ensom

ikke mer

ensom finner hverandre

ensomhet oppløses

fellesskap blir til...

Tanker om det uforståelige...

Tanker om det uforståelige...

Vi er inne i den 6. uken i rettssaken for hendelsene den 22. juli, 4 uker igjen av foreløpige planlagte tida for rettssaken. Jeg sier "vi", for jeg tror at de fleste, som meg, føler meg sterkt berørt av det som hendte denne dagen.

Jeg har fulgt litt med, men kjenner at jeg ikke klarer å følge FOR mye med, fordi jeg blir bare så usigelig trist; trist over at noen kunne finne på å gjøre noe så grusomt mot andre mennesker, trist over det disse menneskene som ble råka av gjerningene har gjennomlevd (og fortsatt gjennomlever), trist... Klarer ikke å la være å felle tårer, selv om jeg er på jobb eller i en annen setting, så må ofte stenge av. Kun lese når tårene kan få fritt tilløp, velge tid og sted. Som nå, klokken 22 på kvelden, når gullet sover og det er ro og fred i huset. Har vurdert å lese nettavisene med "uten 22.juli saken" knappen" aktivert...

Jeg hadde et ørlite håp om at man gjennom rettssaken kunne få en slags forståelse av hvorfor et menneske kunne finne på å i det hele tatt begå slike grusomheter mot noen andre. Forstå hvorfor ingen mekanisme om medmenneskelighet og medfølelse kicket inn hos ham på et eller annet tidspunkt underveis, eller i etterkant. Han hadde helsikes god tid til at noe skulle "kicke" inn og få ham til å stoppe helt opp med det han gjorde... Det er helt umulig å forstå synes jeg, helt ufattelig... Når han viser "følelser" i rettssalen tenker jeg bare at han enten synes ulidelig synd på seg selv, og er lei seg for at han ikke lyktes i sitt oppdrag, kanskje fordi Norges folk heller har vendt "det andre kinnet til", og ikke blitt med på hans "spill/ groteske tankeverden".

Jeg forstår kanskje bare et ørlite noe: At at han ikke kan føle noen ting for noe som omhandler noen andre enn ham selv. Og så er spørsmålet; er han en "normal" fyr på ville veier, eller splitter pine "gal"? Eller noe midt imellom? Hendelsene på Utøya minner om et monster fra de grusomste skrekkfilmer...

Artikkelen i Aftenposten den 29. mai 2012, "Slik er det å dø, tenkte jeg", er sterk lesning. Lesning om hvilke mekanismer og livsmot som kan komme frem hos mennesker i ytterste fare, smerte, forvirring og fortvilelse. Sterkt. Jeg beundrer de som klarer å komme ut av en opplevelse som dette uten å falle helt sammen... Hvordan hadde en selv reagert i en slik situasjon? Jeg kan ikke engang forestille meg det...
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/22juli/Slik-er-det-a-do_-tenkte-jeg-Sa-vaknet-jeg-6837452.html#.T8U3-7A9WLI

- Og gjerningsmannen, som ved flere anledninger lokker folk frem til seg og sier at han er politi og at de nå er trygge... - før han så skyter de. Jeg klarer ikke å forstå... KAN IKKE FORSTÅ AT DET I DET HELE TATT ER MULIG!

Og flere slike mennesker finnes det rundt omkring i verden, som med sitt hat og mangel på respekt for medmenneskers ulike meninger, men med hellig tro på sin egen overbevisnings "allmenngyldige sannhet" dreper menn, kvinner og selv barn, det pureste vi har... Hver dag... I Syria, (og nylig en mulig "vettløs Copycat-tulling" i Finland), listen er (altfor) lang, og omfatter hele kloden......

Imens klager vi på at det snør i slutten av mai, på de overflødige fem kiloene, på eiendomsskatten, på bompenger...  
- Føler meg dratt tilbake til hverdagen, hvor enkelte ting som vektes som "viktig" blir groteskt banalt veiet opp mot spørsmålet om liv eller død.   ...Men en hverdag hvor vi for det meste er trygge... Heldigvis...
- og nettopp kanskje derfor tar stilling til slike ting som viktige...

Kontrastene er store. Ting kan settes i flere perspektiver. Hva er viktigst? Hva er mindre viktig å bruke tida på, hva kan man fase ut som relativt uviktig... 

En digresjon;

Jeg ville eksempelvis vært mer enn villig til å betale bompenger for å hurtigere finansiere og få på plass en vei som avlaster veien gjennom Alta hvor flere myke trafikanter ferdes hvis det umiddelbart ville kunne redusere antall ulykker... Kanskje har jeg ikke alle fakta på bordet, kanskje blir det ikke tryggere for alle myke trafikanter overalt i Alta hvis og når veien blir bygd, med eller uten bompengefinansiering. Men jeg stiller allikevel spørsmålet... Hva er viktigst? Og hva er vi evt. villig til å ofre for å ta vare på det viktige?

Livet er.                                                                 Og livet er NÅ... 

"Og det eneste vi med sikkerhet vet er at vi ikke vet noen ting"
- oggudskjelovfordet?...

    

Et hjertesukk om mye og mangt dette, på bakgrunn av artikkelen jeg leste idag. Mye følelser som er godt å sette ord på. Skrevet uten noen andre tanker og hensikter enn å "få det ut". Legg gjerne igjen en kommentar om du har lyst. 

Lucky Linda får det sagt!

"Lucky Linda" fra Kjøllefjord's blogginnlegg "Det går bra" treffer meg brutalt, rett i hjertet, og ryggmargen.
Hvorfor?
Jeg kan så altfor godt identifisere meg med henne, som gründer med en drøm som brast i konkurs, det å være alenemor og ha dårlig råd.
Men: hennes usminkede ærlighet, og ståsted idag inspirerer og imponerer.

Jeg håper jeg er der hun er om noen år og aller helst før, og føler meg egentlig allerede på god vei dit... Jeg har tatt sjanser og satset på ny; på kjærligheten, på å lære av mine snublerier og "rett på trynet"-fall, på å være jevnt over happy, og begynt å trene. Og det blir bare bedre og bedre 
-> Og lykkes med det skal jeg, det har jeg bestemt meg for!

Les Lucky Lindas blogg her: http://www.lindapersen.no/

Kanskje, kanskje, skal jeg tore å gjøre det samme som henne; Dele mine opplevelser og erfaringer fra de siste 5 år. Kanskje kan mine tanker og erfaringer, slik som Lindas, brukes av andre som en pekepinn på hva som er bra å gjøre, og hva man ikke bør gjøre, og hvilke fallgruver som finnes når man starter og driver en bedrift? Kanskje til og med om når man starter og driver selve LIVET?

I mellomtiden skal jeg hente inspirasjon fra min skjønne datter, mine venner, og familie, fra Linda fra Kjøllefjord, fra den fantastiske anti-vold reaksjonen i det norske folk etter terror-tragedien, fra alle hold hvor positivitet, kreativitet og sunn realisme rår.
Og fortsette å så frø av godhet, håp og optimisme i mitt eget liv og gjøre alt jeg kan for å lykkes som gartner...

Still Life - Hus innrammet av is.../ House and Ice!

Still Life by Day & Night
Kunstinstallasjon på Kvaløya, ca 25 km fra Hammerfest

Hadde hørt om dette kunstprosjektet Still Life, hvor de skulle bygge inn et hus i is... (En installasjon av Kjell-Erik Ruud og Peder Istad (herlig etternavn da gitt) (KORO, Kunst i Offentlig Rom)

Selvportrett...

Kjørte forbi, måtte stoppe og ble bare så inspirert!

Utrolig at snø, is, og et fraflytta typisk etterkrigshus kan skape så spennende kunst og ikke minst motiver

Håper bildene faller i smak:

Les mere om kunstprosjektet her: http://www.koro.no/no/prosjekter/prosjekter_i_arbeid/web/uterom/still_life/

  

Bildene kan ikke gjengis uten tillatelse fra fotografen (Camilla Nielsen - Copyright)

Samtale i natten...

Scenarioet er midt på natten og mitt barn på 6 må på do. Jeg blir som vanlig med, og hånd i hånd krabber vi ut av senga, forbi vårt lille led lys på veggen som automatisk kommer på når man går forbi det, en perfekt innretning for slike nattærender som dette. Vi tasser gjennom stua og inn på toalettet og etter nødvendig ærend er gjennomført tasser vi tilbake igjen.

Det er når vi har lagt oss igjen for å sove noen timer til at denne gyldne perlen av en samtale i natten skjer.


Poden sier: Mamma, det er mange mammaer i vår familie; Jeg har deg som min mamma,  og stemamma T (min eksmanns første ekskone) og stemamma B (hans kjæreste), og mine søsken har T som sin mamma og deg som stemamma og B som stemamma.


Ja, da har du 3 mammaer da, så heldig du er, sier jeg trøtt, men oppriktig.


Ja, men da har vi for lite pappaer, sier ungen min.


Vi har min pappa, og stemamma T har stepappa A, og stemamma B har pappa, men vi mangler en.
Ja, sier jeg, kanskje det blir en pappa fra meg også en gang? Men det må være en som du også liker veeeeeldig godt....

Ja, sier ungen ivrig, og så må han ikke drikke seg full...., for det er ikke noe bra.... 

Mor, (det er altså jeg), tenker som sådan at ja, bestillinga er klar: Stepappan må være særdeles likandes og ganske edruelig av seg.... (edruelighet ikke noe problem, for slik tenker mammen også, noen festarfyr vil vi ikke ha ;-)


Men det stopper ikke med det;
"og så har jeg for lite søstre", for jeg har bare en, fortsetter banet mitt (har to brødre). Refleksjonene og det nattlige resonnementet fortsetter... (mor tenker i sitt stille sinn at seksåringen må gjerne prate, men håper at nå ikke blir så våken at ungen ikke klarer å sovne igjen etterpå....)


Kanskje bamsene mine kan være mine søstre? - Nei, men de er jo ikke levende.... Eller jo: (og nå er mor spent:) : Æ har jo Pluto (Pluto er... Pluto, verdens mest berømte hannhund, og kan både gå og bjeffe, på batterier vel og merke...)


Mammaen holder godt rundt dette lille reflekterende unikumet av et menneske, og sier at vi kanskje må sove litt til før vi skal våkne. Seksåringen slår seg til ro med det og sovner ganske snart.

Selv får ikke mor sove, mammahjertet er så stolt, rørt og forundret over disse refleksjonene at hun velger å skrive dem ned der og da. Kanskje endog legge det inn i bloggen???
Hmmmm..... Fantastisk.....


Sånn kan en perle av en samtale i natten fortone seg...


Mor håper på mange flere nattlige refleksjoner......

Jeg - en primitiv drapsmaskin?

En søndagskveld for ikke lenge siden, på en humpete riksveg skjer det: En orrhøne forviller seg ut på veien foran meg, og hun er av det standhaftige slaget, og viker ikke unna...
Det går som det går og-
Jeg kjører dessverre på henne og ser i bakspeilet at hun flakser ut i veikanten.
Nå er det ikke første gang jeg er uheldig å kjøre på et dyr, både mus, lemen og en mår har endt sine liv under mine "fire hjul". Men de har da dødd momentant, det har ikke vært tvil, og jeg har kjørt videre...

Denne gangen var det tvil, og jeg snudde og kjørte tilbake...

Orrhøna lå i veikanten, og ved første øyekast så hun død ut og jeg pusta lettet ut.
Men ved nærmere øyesyn ser jeg at hun har brukket nakken, men fortsatt puster. Jeg ser ingen annen utvei enn å avlive henne...

Nå har jeg avlivet levende liv før, men det har vært fisk, og de er jo kalde... som fisk.

Men å måtte avlive dette varme vakre vesenet var kraftig kost. En skikkelig stor sten gjorde slutt på hønas lidelser...

Jeg måtte dra inn frisk luft vel og lenge utenfor bilen etterpå. Fikk trøst av min datter som sa at; "dette går bra mamma, kan jeg få se den døde fuglen nå?"

Med det spørsmålet fikk hun meg "tilbake" og vi gikk sammen for å se på den døde fuglen... Hun tok det kjempefint, og med et barns naturlige nyssgjerrighet...

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å ta livet av et dyr, er ikke den første som melder meg på jegerkurs for å si det sånn.

Men jeg gjorde det. Og ser i ettertid at jg aldri ville latt dyret ligge å lide til det tok slutt av seg selv...

Men håper ikke jeg opplever dette flere ganger, og tenker med gru på om det hadde vært et større dyr...

Var det hulekvinnen som kom frem i meg, det primitive dyret? Hun er visst inni meg et sted...

Det fantastiske Morskapet

Morskap:

 

i korte trekk, slik jeg ser det:

F A N T A S T I S K !

Fantastisk gledelig

Fantastisk krevende

Fantastisk ansvarsfullt

Fantastisk opplevelse

Fantastisk frustrerende

Fantastisk kjærlighet

Fantastisk grisete (bleieskift og alskens...)

Fantastisk smertefullt (fødsel)

Fantastisk skremmende

Fantastisk langvarig (varer hele livet ut uansett hvor voksen ungen(e) blir)

Fantastisk gave (ikke en selvfølgelighet, for de av oss som er heldige å kunne få barn er det faktisk en gave)

Fantastisk vidunderlig

Kort sagt: FANTASTISK!

Om du har flere forslag til beskrivende ord, så legg de gjerne inn i kommentaren ;-)